about IMPRINT – Clubs Dagger Cutlasses

b Performance «IMPRINT – Clubs Daggers Cutlasses” by Agnes Btffn, is  based on the writer Torild Wardenær’s poem «Clubs Daggers Cutlasses»

The silence grows + in framed (time) space. On the floor lie two toys, a pistol and a sword. A rag and printing ink. White lilies packed in orange silk paper.  A printing roll and two tubes with printing ink on a table. A print of a multimedia performance. A video is projected on a screen and the sound of a poem «Club daggers cutlasses» fills the room. The gaze is not attracted to one point, but the focus constantly shifts between the live performance and the documented performance projected on screen. The film and the poem contrasts with the performance.

As a live sculpture, Agnes Btffn enters the space. She takes off her shoes. With only a piece of fabric around her body, she gives the impression of being a torso from where she stands. Bare shoulders. Bare feet. Slowly, solemnly nearly, she lays the lilies down on the floor. hesitates a little. Then she spreads the ink directly on the table, works with it, smooths it, dries off the spatula. A printer in deep concentration. Fat, black stripes, then the red is rolled on, Hemoglobin red. The color sucks the attention. On the screen the lilies tremble in the breeze. Like in a reminiscence. Beautiful, white petals – for life’s great moments. Sissors cut their way in.] Agnes Btffn dips a cloth in black. Meditatively, slowly, nearly ritually. With a soldier’s precision, and with great attention the plastic pistol is greased with a night black darkness. On the screen, the act is repeated on and on. Completing. A close up of a shimmering silvery weapon. Rhythmic, far and close, from far away the words: CLUBS DAGGERS CUTLASSES PICKAXES REVOLVER… chattering hearts. Neck shots. Bleeds. Bleeds to death. Film is slow. Clear and blurred pictures hold the attention.  The hands illuminated. Hands. Which can both smash and caress.

CANNONS LANCES RIFLES… Unbearable pains. Arteries torned. Structural violence. Blind violence. Enemy. Friend.

Agnes Btffn dries her hands. Lays down the weapon. Smears her feet red. Tramples the toy so it cracks. The poem can be heard clearly, and later like a faint echo. Glottis, leather skin, lymph nodes… On the screen the white names of body parts on black. Graphical polarity. Agnes Btffn standstill.

The voice of Torild Wardenær carries on enumerating body parts well articulated; the soft and the hard parts, the replaceable and the irreplaceable, the ones which give us life. Jugular arteries, cranial cavity, Merkel’s disc… Rhythmic and slow the terms are read loudly. Names of organs you even did not know you had. Silence between each word. The words cuts the body in peaces, intersects and reduce it into an object; pupil, wisdom teeth, lachrymal, ball joint, rib cartilage… the wounds which never grows. Agnes Btffn stands completely stills. MUSTARD GAS is shouted ! A man’s voice with French accent. Black metallic fear. Burning wounds. HYDROGEN BOMBS… Extermination. Radioactive radiations. The artist unpacks gently the lilies. CLUBS…Splinters. The scar in the soul. CLUSTER BOMBS… Mutilation.

Shouting. Agnes Btffn rolls red print ink on her chest. Takes the weapon (not the child) – to her breast. From a screen of skin the red print lights against us.

In the film, she has now pressed her whole body on the weapon. You see the print on her stomach: black weapon, red image. Pulsating skin. She raises slowly, after lying down, but can now stand up straight. On the battlefield, at war, in the conflict, which the victims can never again do again. Killed or wounded. Soldier or victim; «They rise in shame». The film ends. Here in the room the action still runs for awhile. Agnes Btffn presses the pistol upon a paper sheet. The image, the red print, is laid down visible. The pistol is put down. On the back of it, a crumpled sheet of silk paper. The artwork ends.

The scenography is plain and the action short. The movements are slow and few. Still it is insistent – , ongoing. The imprint remains. Sits in you now. On your retina. You realize how sensitive your body is. And you are reminded how vulnerable humanity is… when confronted with its own weapons products of its own creativity: The cold, cool, mechanical, blind, automatic, technical, surgical, precise. There is always a reason for war, but it is dirty anyway. Violence is always traumatic and creates always victims – you think.

«IMPRINT – Clubs Daggers Cutlasses» is  aesthetic and moral ethical, nearly ceremonial, where the red thread is the intimate contact between body and weapon. It is both a visual action and a visual track – and is full of contrast. Visual action and visual track. The crack between soft and hard. Cold steel. Warm skin. Fragile body against hard metal. Physical presence, cool distance. Peace and innocence. War, emergency, poetry, pain, hope and seriousness. A lot of seriousness. The horror and the beautiful. Which side do you choose ? Which side do you choose in this world ? 

Hildegunn Guddal Svensson

 

n AVTRYKK Kubber Daggerter Huggerter

Performance av Agnes Btffn, bygget over lyrikeren Torild Wardenærs dikt, Kubber daggerter huggerter.

Stillheten senker seg. I et avgrenset (tids)rom. På gulvet ligger lekepistoler og et sverd. Klut med sverte. Liljer i hvitt er dandert mot silkepapir i oransje, en rulle og to tuber med grafikksverte, ses på et bord.

Avtrykk er en multimediaforestilling. På et lerret vises en video med diktet Kubber daggerter huggerter innfelt i lydbildet. Ditt blikk styres ikke mot ett punkt, men skifter hele tiden fokus mellom live performancen og den dokumenterte performancen. Dikt og film utfyller og kontrasterer forestillingen.

Som en bevegelig skulptur entrer Agnes Btffn rommet. Hun tar av seg på bena. Gir et torsoaktig inntrykk der hun nå står, kun drapert i et stykke stoff. Bare skuldre. Bare ben. Langsomt, nesten høytidelig, legger hun liljene på gulvet. Dveler litt. Så trykker hun sverte direkte på bordet, drar sverten utover, arbeider med den, tørker sverten av spatelen. En grafiker i konsentrasjon. Fete, svarte striper dannes. Deretter klemmes det røde ut. Hemoglobinrødt. Fargen suger til seg oppmerksomheten.  Filmens lilje duver i vinden. Som i en erindring. Vakre, hvite kronblad – som skapt for livets store øyeblikk. Saksen klipper seg inn. Agnes Btffn dypper en klut i svart. Meditativt, langsomt, nærmest rituelt. Med en soldats presisjon og påpasselighet smøres pistolen inn med et nattsvart mørke. I filmen gjentas handlingen. Kompletterer. Nærbilde av et sølvskimrende våpen. Soldatstemmen overrasker. Rytmisk, fjernt og tett på, langt borte fra og høyrøstet, kommer ordene: KUBBER DAGGERTER HUGGERTER HAKKER REVOLVERE… Klaprende hjerter. Nakkeskudd. Blør. Forblør.

Filmen er langsom, men både klare og slørete bilder holder på oppmerksomheten. De lyssatte hendene. Hender. Som både kan knuse og kjærtegne. DOLKER HAGLER KANONER LANSER… Uutholdelige smerter. Pulsårer rives av. Strukturell vold. Blind vold. Fiende. Venn.

Agnes Btffn tørker sine hender. Legger ned våpenet. Smører inn bena. Tråkker på våpenet til det knekker. Diktet høres tydelig, senere som et svakt ekko. Stemmespalten, lærhuden, lymfeknuter… Så ruller legemsdelene i hvit tekst mot svart bunn. Grafisk polaritet. Agnes Btffn står i ro. Torilds Wardenærs stemme fortsetter en artikulert oppramsing av kroppsdeler; de bløte og de harde, de erstattelige og de uerstattelige, de som gir oss livet. Halsarterien, kraniehulen, Merkels skive… Rytmisk og langsomt leses begrepene opp. Navn på organer du ikke engang visste du hadde.  Det er luft mellom hvert ord. Men ordene skjærer kroppen i biter, dissekerer og reduserer legemet til et objekt; til pupiller, visdomstenner, tåreben, sinusknuter, kuleledd, ribbebrusk… Sårene som aldri gror. Agnes Btffn står helt stille. SENNEPSGASS skrikes det! En mannsstemme med fransk aksent. Svart metallisk frykt. Brannskader. HYDROGENBOMBER… Tilintetgjørelse. Radioaktiv stråling. Kunstneren pakker ut liljene. Varsomt. KØLLER… Splintres. Arret i sjelen. KLASEBOMBER… Lemlestelse.

Det ropes. Agnes Btffn ruller rød sverte på brystet. Legger våpenet (ikke barnet) – til brystet. På et lerret av hud lyser det røde avtrykket mot oss. I filmen har hun nå trykket hele sin kropp mot våpenet. Du ser avtrykket på magen: Svart våpen, rødt bilde. Hud som pulserer. Hun reiser seg langsomt, har ligget nede, men kan nå stå oppreist. På slagmarken, i krigen, i konflikten, er det ofre som aldri mer makter akkurat dét. Drept eller såret. Soldat eller offer; ”they rise in shame”. Filmen ender. Her i rommet fortsetter handlingen ennå litt. Agnes Btffn presser pistolen mot et ark. Bildet, det røde avtrykket, legges ned, synlig. Pistolen legges ned. Bak ser du et krøllete ark.

Kunstverket er avsluttet. Scenografien er enkel og opptredenen varer ikke lenge. Bevegelsene er langsomme og ikke mange. Likevel skjer det noe – insisterende – underveis. Avtrykket sitter. Sitter på deg nå. På din netthinne.  Du innser hvor ømfintlig din kropp er. Og du får en påminning om hvor sårbare menneskene blir i konfrontasjon med sine egne menneskeskapte våpen: De kalde, kjølige, mekaniske, blinde, automatiske, tekniske, kirurgisk presise. Krigen har alltid en årsak, men den er likevel skitten. Vold er alltid traumatisk, og den har alltid ofre – tenker du.

Kubber daggerter huggerter – Avtrykk er en estetisk og etisk, nesten seremoniell forestilling, der ledetråden er den intime kontakten mellom kropp og våpen. Den er både en visuell handling og et visuelt spor (avtrykket) – og ikke minst er den kontrastfull. Kløften mellom det myke og det harde. Kaldt stål. Varm hud. Skjør kropp mot hardt metall. Fysisk nærvær, kjølig distanse. Fred og uskyld. Krig, akuttmedisin, poesi, smerte, håp og alvor. Mye alvor. Det grusomme og det skjønne. Hvilken side velger du? Hvilken side velger vi og verden?

Hildegunn Guddal Svensson
, norsk kunsthistoriker og kritiker.


«… Et annet prosjekt med en etisk dimensjon er Btffns performance til Torild Wardenærs dikt “Kubber daggerter huggerter”.
Dette prosjektet  består av diktet “Kubber daggerter huggerter”, en opplisting av våpen og kroppsdeler. Gjennom opplistingen mister mennesket sin menneskelighet, objektiveres og faller sammen til en liste av mekaniske deler hos en kroppsmaskin. Våpenlisten understreker kroppens oppdeling og destruksjon, smerten i en kropp som ikke lenger er et levende hele men bare kroppsdeler. Listene av kroppsdeler og våpen kastes mot hverandre, uten å etterlate muligheten for et rom for ånd og sjel. Under deklameringen av diktet, som på Tou Scene i Stavanger i 2006, spilte Btffn på sin egen kropps sårbare nakenhet, med et våpenavtrykk på egen mage. Underveis i sin perfomance er det som kunstneren tar av seg selv og egen menneskelighet, for til slutt kun å stå igjen med seg selv som et nakent kroppsobjekt. Kunstnerens kropp er til slutt ingenting annet enn et tingliggjort objekt for publikums stirrende øyne, som levendegjør offerets skandaløse og obskøne posisjon. Et menneske avkappet fra sin egen menneskelighet.» Utdrag av entekst om Agnes Btffns kunst sjenerelt skrevet»

 Sylvain Berland, fransk kunst historiker og kurator

_________________________________________________________________

Advertisements